Da skal vi til det året hvor jeg selv fikk min MGP- og ESC-debut, for dette herrens år skulle jeg altså få være publikum både på MGP og ESC, og for en opplevelse det var.
Joda, jeg kan være enig i at MGP/ESC kanskje oppleves fra sin beste side når man ser det på TV og det er jo fra den vinkelen de som stemmer vurderer låtene og gir sine dyrebare stemmer.
Men, stemningen i salen kommer aldri skikkelig frem på TV og jeg har heldigvis fått min dose av å oppleve vår elskede konkurranse live og er vel en av de i Norge som har fleste slike opplevelser i beltet.
Det var vel det faktum at den norske finalen ble holdt i Oslo Spektrum og det dermed var lett tilgang til billetter som gjorde at man endelig fikk fingeren ut og endelig skulle få se finalen live.
Mange fine låter dette året, min favoritt var vel «Hjembygd» fremført av Toril Nigar, men der var jeg vel som vanlig ikke helt på bølgelengde med resten av Norge siden den bare kom på 7.plass av 10 låter.
Alt lå an for at dette endelig skulle bli Tor Endresens år med låten «Radio Luxembourg» som ble denne finalens største hit i ettertid og som vel også muligens hadde gjort det skarpere i Malmö en den låten som til slutt vant gjorde det.
For da siste jury fra Oslo hadde sagt sitt snek nemlig en trønderjente med navn Merethe Trøan med kun 25 poengs margin seg foran og lettere overrasket måtte hun konstaterer at låten «Visjoner» var årets MGP-vinner.
Dermed måtte den planlagte turen bort til Tor Endresen for å gratulere ham med seieren gjøres om til er seiersparede til scenen i stedet.
Da var det unge frøken Trøan jeg og noen andre i MGP-klubben dro til Malmö for å heie på for når konkurransen var tilbake i Sverige åpnet de for offentlig salg av billetter og vi fikk tak i noen, riktignok 3 rader fra bakerst i salen og hvis jeg ikke husker helt feil kostet de SEK 1.100 så ganske mye penger på den tiden, litt av en pris å betale for å vise fra MGP-klubbens nå ganske så kjente banner:
Dette var vel faktisk første gang noen hadde med seg et banner på ESC og selveste Terry Wogan la merke til det da det ble vist på skjermen etter at Merethe hadde opptrådd og han skal ha vist nok bemerket: «Victory For Norway, don’t think so…».
Reglene for hvem som fikk akkreditering var litt enklere da og de hadde faktisk en gjeste-akkreditering som man var så heldig at man fikk på selve finaledagen så allerede tidlig på ettermiddagen finale-lørdagen var vi innenfor det aller helligste.
Det offisielle programmet hadde man allerede kjøpt på forhånd og man ankom samtidig som artistene ankom for den siste generalprøven og da startet faktisk en aldri så liten på signaturer fra de som deltok.
Mange artister kom samtidig og da jeg så min favoritt Mia Martini på andre siden av lokalet fant jeg frem siden med hennes bilde på og strenet bort for å få autograf, men på veien dit stod ingen ringere enn Linda Martin og i min forfjamselse spurte sog om jeg kunne få hennes autograf på bildet av Mia Martini.
«That’s not me» sa hun og slo til meg, ikke veldig hardt og slaget var vel mest av det spøkefulle slaget, jeg fikk bladd til riktig bilde og fikk hennes signatur og kan skryte av og ha blitt utsatt for fysisk vold av en ESC-vinner, det er da noe.
Det aller beste med denne akkrediteringen var at vi fikk se generalprøven fra tredje rad i salen og fikk dermed sett showet fra en mer utmerket vinkel enn den man hadde på live-showet senere på kvelden.
Husker likevel at da det bare var noen minutter for showet startet måtte jeg klype meg selv i armen for å helt tro at jeg faktisk skulle se en ESC-finale til stede i salen.
Showet var flott det, vinneren var helt grei og med denne gjeste-akkrediteringen fikk vi faktisk tilgang til etterpå-festen der jeg fikk pratet litt med Mia Martini og sagt hvor godt jeg likte låten hennes, en av de bedre minnene jeg har, fikk god nytte av denne akkrediteringen gitt.
Vel det å oppleve MGP/ESC live ble en basill jeg ble kraftig smittet av og det skulle gå nærmere 30 år før jeg så det på TV igjen.