For en MGP/ESC-fan fra Norge er naturligvis dette året litt av en reise og veldig lite kan ta fra oss det faktum at akkurat dette året var et år for historiebøkene.
Sjelden har vel en norsk finale vært mer euforisk og når en låt får nesten 75% av alle stemmene kan man nesten ikke ha bedre støtte i ryggen ut i den store ESC-verdenen.
Dette året skjedde årets evenement i verdens største land Russland og det er nesten litt vemodig å tenke på at den gang da var nesten alt fryd og gammen i forholdet mellom Russland og resten av Europa, kommer vi tilbake dit noen gang mon tro?
Dette årets bodde jeg på et offisielt hotell og siden man nettopp hadde vært gjennom en finansiell krise, var hotell Cosmos stedet der hele 25 delegasjoner bodde, dette var nemlig hotellet for delegasjoner med dårlig råd.
Dermed traff man altså garantert en ESC-artist i resepsjonen eller når man spiste frokost, heldigvis for artistene regner de fleste frokost-tiden for en personlig stund så de fikk vel stort sett gå i fred der.
Vi bodde rett ved den albanske delegasjonen og en dag vi skulle ta heisen ned til resepsjonen stod Kejsi Tola og øvde på sangen sin og det måtte hun gjøre hoppende, åpenbart en aldri så liten øvelse i å ha nok luft til å kunne gjennomføre hele sangen og ved siden av henne gjorde danserne sine øvelser og de kan man vel si var unge, myke og spreke karer.
Av de nordiske landene var det vel bare Island som bodde der, de ble som kjent veldig hardt rammet av den før nevnte finans-krisen og da må også TV-stasjonen i landet spare penger.
På vei til den første semifinalen der de deltok møtte vi to av de islandske koristene i heisen og de tilbød oss like godt å få sitte på med dem til hallen, vi skulle jo tross alt samme vei.
I bussen fremførte da «Is It True» a-capalla og tro meg det var en magisk opplevelse og siden den islandske MGP-klubben ikke var opprettet valgte jeg rett og slett å ta litt ansvar på deres vegne og da jeg ble tilbudt et islandsk flagg var jeg ikke vanskelig å be.
Vår venninne Yohanna måtte vente helt til siste land ble ropt opp for å kunne juble for finaleplassen og hvis dere ser på dette opptaket litt over 8 minutter inn ser dere meg juble vilt og hemningsløst over akkurat det faktum og der og da er jeg superstolt islending: Avsløring av låter 2009 semifinale 1
På den neste semifinalen jublet jeg naturligvis like mye for det faktum at Norge tok seg til finalen, men siden Norge var så stor favoritt var jeg nesten mer redd for at seieren skulle glippe, enn for at vi skulle vinne, og det var da litt spenning ute og gikk når vi ble lest opp som land nummer 9 til å gå videre.
Man skulle jo tro at man hadde brukt å flaksen sin når vi fikk sitte på den islandske bussen til hallen, sa jeg at det var med politi-eskorte og ulende sirener?
Vel, i heisen ned til resepsjonen på selveste finaledagen treffer vi altså de samme islandske koristene Erna og Fridrik og tror dere ikke at vi nok en gang ble tilbudt å få sitte på den islandske bussen.
Mye mulig hadde de sett våre jubelscener etter semifinalen og visste at man leverte varene som islandsk heiagjeng og denne gangen fikk vi et stort flagg å vifte med og jeg viftet jeg.
For når du ser på opptaket fra finalen etter at låten er fremført er det jeg som er den islandske flagg-vifteren og jeg hadde jo mye å vifte for må jeg si.
Avstemmingen i 2009 vil for alltid stå som en stor opplevelse blant mine ESC-minner, både det faktum at Norge vant så klart og det faktum at Island helt mot slutten klarte å karre til seg en veldig fortjent andreplass, dobbelt seier for meg med andre ord.