Vi skal tilbake til det herrens årets 2003, Norge var endelig tilbake etter et års utestengelse grunnet vår sisteplass i 2001, den gang da fikk plasseringen ett år følger for om du fikk være med påfølgende år.
For noen land betød det at de omtrent bare var med annet-hvert år og våre nordiske venner Danmark og Finland måtte dette året sitte i utvisningsboksen for å si det på den måten.
Med et år ute av konkurransen bestemte NRK seg for å virkelig ta den helt ut, finalen ble arrangert i Oslo Spektrum og av 450 innsendte bidrag fikk 12 av dem være med i finalen som fult og helt skulle avgjøres av folket, ekspertjuryene hadde dermed fått seg noen år i utvisningsboksen.
Den, for de aller fleste ukjente artisten, Jostein Hasselgård sjarmerte det norske folket med balladen sin «I’m Not Afraid To Move On» og det gjorde han i den første MGP-finalen direktesendt på internett, intet mindre gitt.
Noen husker kanskje det litt pinlige pauseinnslaget i denne MGP-finalen, der hyllesten til de latviske arrangørene av ESC-finalen innehold litt for mange russiske elementer for at det helt skulle bli latvisk, opptil flere ambassadører ble rasende så NRK måtte legge seg flate og beklage akkurat dette.
Vel fremme i Riga hadde kanskje ikke så mange den helt store troen på vår låt, veldig bra da dette ble balladen som stod ut denne finalekvelden og innkasserte en fin fjerdeplass sånn cirka 30 poeng bak seierskampen som dette året stod mellom hele tre land og til en forandring vant ikke Norge selv om vi fikk 12 poeng fra den første juryen.
Usle 3 poeng skilte mellom første- og tredjeplassen og det var ikke før i siste avstemming av Sertab Erener fikk Tyrkias første og det som dessverre ser ut til å kunne bli deres eneste seier.
Jeg var i Riga hele uken og fikk med meg litt av hvert, russiske t.A.T.u skapte som forventet store overskrifter, på pressekonferansene ignorerte de de alle fleste spørsmålene fra journalisten og var i stedet veldig opptatt med å tegne, deg på spørsmålet om hva de gjorde i Riga når de ikke øvde til showet var svaret ikke overraskende: «Vi ligger i sengen og har vill og hemningsløs sex hele tiden», ja hva kunne man egentlig forvente fra en jenteduo som utad hadde det imaget at det var lesbiske.
Riga var en kjempehyggelig by, men norske bedrifter som Statoil, Narvesen og Rema 1000, så nesten som å være hjemme med det unntak at Rema-butikkene i Riga hadde mye bedre utvalg enn det vi er vant til hjemmefra og dessuten vin-avdeling.
Nærkontakt med artister får man jo til tider og på en eller annen fest jeg var på skulle spanske Beth opptre, jeg satt ved et bord ganske så nært scenen og drakk vann av alle ting og like før hun skulle opptre spurte Beth om det var vann i glasset fremfor meg og da jeg bekreftet dette drakk hun det like godt opp, så på en måte har våre lepper møttes, dog via ett vann-glass.
Heldigvis var jeg frisk og rask så i den grad Beth ikke leverte 100% på scenen vokalt kan ikke jeg klandres for det.