Etter et kvart århundre som ESC-deltagere klarte endelig lille Norge å vinne konkurransen i 1985 og det betød dermed at i det herrens år 1986 skulle årets evenement for oss fans finne sted på norsk jord.
I god norsk sosialdemokratisk ånd mente hver by med tilstrekkelig scene-plass og selvtillit at akkurat de burde få den æren det var å arrangere denne konkurransen.
Det skulle vise seg at det ble en kamp mellom de største byene i landet, Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger og allerede sommeren 1985 fortalte NRK det norske folket at Bergen var byen med stor B i ESC-sammenheng.
Ryktene sier at Stavanger ble en god nummer to i denne racet og som en plaster på såret fikk de dermed arrangere den norske finalen i 1986.
Så for første gang ble Oslo snytt for alt og Distrikts-Norge kunne gni sine hender i stor glede over dette skulle jeg tro og dette året var i grunn litt av et debut-år for så mangt.
Med 4.000 tilskuere i salen ble dette den mest besøkte finalen før man tok i bruk store haller i Oslo og Trondheim noen år senere og ting som røyk og pyro som vi ofte ser nå til dags fikk også sin debut i MGP-sammenheng.
Som om dette ikke var nok debuter hadde vinnerlåten «Romeo» med seg drag-artister på scenen og det hadde vi heller aldri sett i denne sammenhengen før og på mange måter fikk vel også drag som underholdningen litt av et godkjent-stempel akkurat denne kvelden.
Den norske finalen fans sted 22 mars og allerede 3.mai var det internasjonale finale og man kan vel si at både Bergen og kanskje litt hele Norge gikk litt av hengslene, spesielt husker man kanskje spekulasjonene om hva programlederen Åse Kleveland skulle ha seg, hele 89% av den norske befolkningen slo på TV denne lørdagskvelden og fant ut akkurat det.
For en som bodde i Nord-Norge på dette tidspunkt var nok det å dra til Bergen for å oppleve det hele live ikke helt aktuelt, men siden Posten var en av sponsorene solgte de det offisielle programmet på postkontorene og naturligvis måtte man skaffe seg et eksemplar av det.
Og en helt ny verden åpnet seg for inne i heftet stor det foruten bilde av alle artistene også teksten til alle låtene, så endelig kunne man lære seg låtene på skikkelig.
Min favoritt dette året var Jugoslavia, Doris Dragovic som sang låten ”Zeljo Moja”, og tro meg jeg kan enda denne låten utenat og da jeg sang den for noen i den kroatiske delegasjonen det året jeg traff dem påstod de at jeg sang på perfekt kroatisk.
Når det gjelder diverse rekorder har den internasjonale finalen dette året en rekord som for alltid vil bestå, Sandra Kim som vant var 13 år og vil for alltid kunne skryte på seg at hun er den yngste vinner-artisten noensinne.
Henne har jeg aldri truffet, Doris derimot traff jeg i Jerusalem i 1999 og da fikk jeg fortalt henne at hun hadde min favoritt-låt tilbake i 1986, dessverre var jeg for sjenert å synge litt av låten hennes, like greit å høre henne synge den i stedet.
Da er det vel bedre å se henne synge låten i sin fine silkekjole som påpekt av Knut Bjørnsen som jeg husker var veldig opphengt i hva de enkelte artistene hadde på seg og den opphengt-heten gikk helt ned på stoff-nivå.