Etter vår overlegne seier i 2009 var det til Oslo, eller skal man være helt geografisk korrekt Bærum årets internasjonale finale skulle ta veien.
Etter byggingen av Telenor Arena hadde Oslo-området fått en hall som virkelig kunne huse store arrangementer og passet dermed perfekt for dette arrangementet.
Alexander Rybaks store suksess hadde virkelig gitt norske låtskrivere og artister blod på tann og da finalen fant sted 6.februar var deltagerlisten noe av det mest kjendis-tunge vi noensinne hadde sett i en norsk finale på mange år.
Med så mange gode artister og låter var det kanskje ikke så rart at «feil låt vant», i hvert fall når man skal se på hvem som fikk størst suksess etter den norske finalen, Bjørn Johan Muri sin låt «Yes Man» måtte via Siste Sjansen for å få sin finaleplass så da var det nok litt av en revansj for han å bli den låten som fikk størst suksess på hit-listene etterpå.
Like stor suksess verken på hitlistene eller i den internasjonale finalen fikk riktignok ikke Didrik Solli-Tangen og låten hans «My Hearts Is Yours», men for meg personlig har den en veldig spesiell betydning.
Jeg var nemlig til stede dagen etter den norske finalen da det ble trukket hvilken semifinale hvert enkelt land skulle delta i og det skulle vise seg at akkurat når dette skjedde døde faren min, noen jeg fikk beskjed om rette etter at dette var ferdig, jeg visste at han muligens gikk mot sitt siste, men likevel er slike beskjeder av det tøffe slaget når man får dem.
Av denne grunn kommer jeg alltid tilbake til tittelen «My Heart Is Yours» når jeg tenker på hva faren min betød for meg og vel slike ting får alltid en litt større plass i ens eget hjerte.
Sånn ellers husker jeg tilbake på 2010-sesongen som litt av en reise og den reisen var vel i grunn såpass slitsom at jeg vel egentlig ikke har så veldig lyst til at Norge skal vinne da det å være fra arrangør-landet alltid betyr veldig mye ekstra jobb.
Jeg hadde ansvar for å få tak i så mange som mulige billett-pakker til ESC-fans fra hele verden og klarte vel i grunnen det, men når jeg hadde vært på billett-kontoret og hentet billetter til en verdi av over 3.millioner kroner følte jeg meg ikke veldig høy i hatten når jeg bar dem gjennom Oslo sentrum, heldigvis hadde jeg en safe på jobben slik at de lå trygt der frem til de skulle deles ut og tro meg jeg brukte faktisk en hel dag på å fordele disse til de forskjellige landene.
En litt mere morsom ting jeg var med på var å være dommer i en konkurranse arrangert av en av sponsorene Telenor der man kunne sende inn videoer med seg selv fremføre tidligere ESC-låter, her var førstepremien å få sitte i green-room under finalen, andrepremien var å få være til stede på andre semifinale på samme plass og da skulle man jo tro at det var en tredjepremie også.
Vel, den besluttet juryen seg for å ikke dele ut så da fikk plutselig jeg tilbud om å sitte i green-room under den første semifinalen og det var en spesiell opplevelse, kanskje en av de mest spesielle jeg har hatt og man fikk egen akkreditering for dette.
Når sendingen startet satt jeg og de tre andre jeg fikk ta med meg temmelig alene der, men ettersom de enkelte deltakerne hadde gjort seg ferdig kom de lettet og glade inn i green-room og der ble de møtte med stor og rungende applaus fra de andre som satt der og den hyggelige stemningen var til stede helt til det skulle avsløres hvilke ti land som fikk seg finaleplass.
Da kunne man skjære i stemningen med en kniv og som forventet fikk man ti jubelscener fra de landene som tok seg til finalen og man satt igjen med 7 skuffede delegasjoner og det gjorde nok mest inntrykk at Thea fra Malta gråt sine modige tårer i fortvilelse over at finaleplassen glapp.
Ellers fra 2010-sesongen er man jo litt stolt av at man fikk en av de andre sponsorene Norwegian til å lage T-skjorter som alle i MGP-klubben som hadde kjøpt billett fikk ett eksemplar av og den så slik ut:
Men, la oss gå tilbake til hovedminnet fra dette året og det er Didrik sin fremføring i den norske finalen av låten sin.