Hvis jeg ikke husker feil fikk min familie den første TV’en i 1967, husk vi bodde langt nord i landet og som TV-land var det vel først ut på tidlig 70-tall at hele landet var samlet og min første reaksjon på dette nye medium var at jeg ble livredd og hylskrek, heldigvis har jeg fått et mer avslappet forhold til dette mediet senere i livet.
Den første norske finalen og for så vidt internasjonale finalen jeg vet jeg så var tilbake i 1971 så det som skjedde på 60-tallet har jeg slik sett aldri fått med meg selv om jeg hadde mine første fem leveår på det ti-året.
Husker vel egentlig ikke så mye fra den internasjonale finalen en at jeg vel syntes at Hanne Krogh var en søt jente som sang en søt sang og at jeg muligens spurte moren min hvorfor Norge gjorde det så dårlig, vi hadde jo langt i fra den dårligste låten.
Norsk finale husker jeg bedre, dette var det året jeg skulle fylle 7 år og jeg skulle snart begynne på skolen må vite, mye store endringer det året.
Jeg må nok skuffe Hanne Krogh, søt og pen som hun var og egentlig vel fortsatt er, det var noen andre som jeg hadde som min store favoritt.
Bare dager før sin 10-årsdag trådte nemlig barnestjernen Anita Hegerland opp på den ikke altfor store MGP-scenen i ett NRK-studio og sang låten «Gi Meg En Sebra» og på mange måter må hun ta det fulle og hele ansvar for at min MGP-interesse ble skikkelig tent det året.
Hun var jo bare noen år eldre enn meg så da fant jeg like godt ut at den konkurransen kan jo jeg også delta i, gi meg bare noen år til så har jeg sikkert det som må til for å være med.
Heldigvis med alderen siver det inn litt og litt mer visdom så jeg innså vel sånn passe snart at det var andre talenter enn synging jeg hadde mere styring på.
Men, det faktum at MGP og ESC skulle bli en slik pasjon for meg fikk da sin fødsel om man kan si det sånn den 20.februar 1971 da jeg var 6 år, 6 måneder + 2 dager gammel og nå over femti år senere er pasjonen sikker litt annerledes men like sterk vil jeg si.
Første gang jeg var i Sør-Afrika holdt jeg på å kjøpe meg et sebra-skinn, det er det nærmeste jeg har vært å få en sebra, låten er dog fortsatt en liten perle den.