Allerede året før språkregelen i ESC ble opphevet og man kunne synge på valgfritt språk valgte NRK å innføre denne regelen, dette i håp om å tiltrekke seg og gjøre seg mer attraktiv for nye låtskrivere så da første låt ble fremført i den norske finalen i 1998 «All I Ever Wanted Was You» var dette første engelskspråklige låt fremført på en MGP-scene.
Dette valget falt åpenbart veldig i smak hos de som stemte i de tusen hjem og hadde 5/7 av poeng-makten, førsteplass hos samtlige, ekspertjuryen som bestod av nordmenn var en smule mer på jordet og hadde samme låt på sin 4.plass.
Dermed måtte opphavspersonene faktisk ta på seg jobben og lage en norsk versjon av låten så vel fremme i Birmingham sang Lars Fredriksen «Alltid Sommer», en versjon han ellers aldri gav ut i noen form så det er en av de få norske ESC-bidrag man ikke kan få tak i.
Norsk versjon til tross, vi kom på en flott 8.plass, vi ble beste nordiske land og fikk til en forandring 12 poeng fra våre svenske naboer.
Ikke uventet fikk det faktum at Israel stilte med en transkjønnet artist veldig mye oppmerksomhet og det er vel en mulighet at all denne oppmerksomheten gjorde at Dana International til slutt tok seieren, en seier som hun ikke fikk før siste land hadde avgitt sine stemmer, litt av en nervebitende aften med andre ord.
Det å være transkjønnet er vel fortsatt ikke like mye verdsatt og akseptert som det burde være, men tilbake i 1998 var det vel enda mer oppsiktsvekkende og ikke uventet var Dana sine pressekonferansen meget godt besøk og man måtte stille seg i kø ved en mikrofon for å få stille spørsmål.
Frøken International var såpass ekstraordinær at det ikke holdt for VG å sende en underholdningsreporter, nei de sendte en av sine mest skarpskodde journalister for å få has på damen kunne det virke som.
Frekt og freidig spurte vedkommende om Dana virkelig hadde «kuttet snoppen» og svaret til Dana like frekt og freidig tilbake, «Bare kom på hotellrommet mitt så kan du få sjekker», snakk om verbal kastrering.
Det jeg likevel husker best fra finale i Birmingham var at jeg hadde fått min første billett til å sitte på første rad i hallen så jeg hadde super utsikt til artistene på scenen og med banneret «Victory for Norway» i mine hender hadde jeg ett oppdrag, få det vist frem på den tyske låten.
For Guildo Horn mente at scenen ikke var stor nok tumleplass for han så både området foran scenen og scenedekorasjoner var åpenbare plasser der han skulle fremføre sin låt og mitt oppdrag med å vise frem banneret vårt ble kronet med hell.
Viste du forresten at man måtte sjekke om den broen Guildo hoppet opp på holdt etter hans første øving, det hadde vært litt flaut om det ikke hadde holdt og han falt ned noen meter, heldigvis gikk alt bra og de karen kapret plassen før Norge på resultatlisten.