En av de mest nervepirrende øyeblikkene i ESC-uken er de ti minuttene på slutten av hver semifinale der det skal avsløres hvilke 10 land som tar seg til finalen og hvilke land som får sin ESC-finale-drøm knust.
Jeg satt i green-room under den første semifinalen i Oslo i 2010 og kan dermed bekrefte at i den grad stemningen i et rom kan skjæres i så er dette tidspunktet å gjøre det.
For de stakkars artistene og deres delegasjon som sitter på sin plass må det være enormt nervepirrende og det de ser og ikke vi som ser på TV er at det står kamera-team foran noen delegasjoner og da vet alle at det blir en av de som blir lest opp neste gang, tenk den følelsen man da har hvis det ikke står noe kameraperson foran deg.
Men, noen kamerapersoner har åpenbart en slem form for humor, tilbake i 2008 da det gjenstod ett land og lese opp og Norge fortsatt ikke var med videre stod det ikke noe kameramann foran Maria Haukaas Storeng og hennes team.
En av kordamene fortalte meg at de da «innså» at finaleplassen var tapt og begynte å fordøye tapet da programlederne sa «Norway» og en kameramann spratt ut og filmet det norske gledes-reaksjonen.
Det er naturlig å bli lei seg når ens eget land eller en annen favoritt-låt man måtte ha ikke tar seg til finalen, noen ganger er det forståelig da låten eller opptredenen ikke helt når opp til å være blant de ti beste i en semifinale, men andre ganger er det passe uforståelig.
En ting jeg etter hvert la merke til er at lyden i salen veldig ofte er en god del bedre enn den lyden som de som ser på TV får, vel det jeg egentlig mener er at den vokale innsatsen høres bedre ut i salen enn den gjør på TV.
Det er en grei overgang til den gangen jeg ble mest skuffet over at Norge ikke tok seg til finalen, vi er i 2011 og artisten det gjelder er naturligvis Stella Mwangi.
Jeg satt på første rad da hun sang «Haba Haba» og jeg overdriver ikke når jeg påstår at hun fikk den beste mottagelsen hos publikum i salen, den formelig kokte av låten afrikanske rytmer og jeg anså at dette burde være en grei seilas inn i finalen.
Når Norge ikke var blant de 10 landene som ble ropt opp som finaleklare ble jeg ikke skuffet, nei jeg ble fly forbannet og slengte fra meg noen heftige gloser på Facebook-siden til MGP-klubben som en annen i styret med litt mindre emosjonelle bindinger til låten fjernet ganske snart og det var vel i grunnen bra sånn sett i ettertid.
Og de man i ettertid fikk sett på opptaket fra semifinalen innser man jo at Stella ikke fikk vist seg frem fra sin beste side vokalt og at finaleplassen røk kanskje ikke var så urettferdig som man først mente.
Nå skal det sies til frøken Mwangi sitt forsvar at hun ble syk og dermed ikke i stand til å levere varene tilstrekkelig og jeg mener også at afrikanske rytmer nok muligens ikke helt var det man forventet fra et norsk bidrag og at det dessverre også trakk ned, for fremføringer med dårlig vokal har tatt seg til finalen så her kan vi ikke bare skylde på det vokale.
Og låten er fortsatt en knall låt spør dere meg.