I begynnelsen av ESC sin historie var det vel egentlig ikke noe regel om hvilket språk låten man fremførte skulle være i, det ble vel bare sånn at man fremførte den på sitt egent lands språk eller i de tilfeller man har flere offisielle språk, en av dem.
Noen hadde slengt inn noen linjer på et annet språk og i 1963 sang Østerrike halve låten sin på engelsk og det hadde faktisk gjort den svenske delegasjonen litt opprørt.
Men, i 1965 var det faktisk en svensk artist, (disse svenske altså, de skal alltid prøve seg), Ingvar Wixell som fikk den gode ideen å synge låten sin på et mer internasjonalt språk enn svensk, nemlig engelsk.
Da trådde man åpenbart over en strek og påfølgende år var språkregelen innført om at man måtte synge på et av sine nasjonale språk og med unntak av årene 1973-1976 gjaldt denne, dog ble den innført såpass sent i 1977 at Belgia og Tyskland fikk lov til å synge på engelsk det året.
Da var gode råd dyre og vi fikk mange bidrag der vedkommende som hadde lagd låten åpenbart hadde tenkt at selv om mesteparten av Europa ikke skjønner hva vi synger om skal tittelen i hvert fall være av det internasjonale slaget.
Fra Norge sendte vi låter med titler som Casanova, Oliver, Adieu, Do Re Mi, Romeo, Mrs. Thompson, Duett, Nocturne og San Francisco og betaling for slike forståelige titler var alt fra førsteplass til sisteplasser så hvor hjelpsomt det var kan diskuteres vil jeg påstå.
Jeg kan tenke meg at de som kommenterte for de forskjellige landene nok var med glad i låter med lettvinte titler, kan tenke meg tilbake i 1978 at mange av dem slet med å si «Det Blir Alltid Värre Framåt Natten», sangen Björn Skifs fremførte.
Han hadde faktisk så lyst til å fremføre låten sin på engelsk og hadde vel tenkt på å gjøre et lite kupp under direktesendingen og faktisk gjøre det, men feiget ut til slutt og det satt han såpass ut at han glemte teksten slik at den andre setningen han synger bare noen noen lyder og ikke noe noen svenske eller for den saks skyld noen andre nasjonaliteter forstår.
For en ung ESC-fan var slike låter der i hvert fall noe av det som ble sunget var forståelig kjekt, da kunne man synge litt av låter korrekt og så fikk resten bare høres ut som det språket man sang.
Hvis jeg skal velge meg en favoritt blant disse låtene med lettfattelige tittel faller jeg ned på er det bidraget som kom etter vårt eget bidrag «Oliver» i 1979 og jeg snakker her om låten «Colorado», synes dette er fengende og verdt et gjensyn.
Dette var faktisk denne damens tredje forsøk i konkurransen, men alle gode ting ble ikke tre for å si det sånn, hun debutere med en 4.plass i 1972, gikk ned til en 9.plass i 1976 for så å avslutte med en 12.plass i 1979.
Barbara Alexandra Reemer som hun egentlig heter gikk dessverre bort så altfor tidlig i 2017 og om hun noensinne kom seg til Colarado sier historien ingenting om.