Et år det er umulig å komme utenom når man skal minnes er 1985, det herrens år da det man egentlig hadde avfunnet seg med aldri ville skje skjedde, Norge vant den internasjonale finalen.
Jeg vil jo påstå at suksesshistorien dette året startet med en av de bedre norske finalene, der man hadde invitert 10 komponister til å lage en låt, en fremgangsmåte som jeg liker godt, da står den som lager låten mye friere til å lage noe vedkommende virkelig kan stå for.
Avstemmingen ble veldig spennende med en utenlandsk fagjury som hadde en annen favoritt enn folket og heldigvis kan man kanskje si var det folkets favoritt som fikk billetten til finalen i Göteborg, til da den korteste reisen noen ESC-deltager hadde dratt på noen gang.
Selv var jeg i militæret hvor jeg reiste rundt i Troms og Finnmark fylke som sesjonsassistent og tilbake i 1985 var det ikke like vanlig å ha TV på alle hotell-rom så jeg var spent på om Berlevåg Royal Hotel hadde det og vel det hadde de altså ikke.
Stor krise, jeg måtte se på finalen i en TV-stue ved siden av resepsjonen og på den tiden var TV’ene ikke spesielt store vil jeg bare opplyse om og som om ikke dette var nok TV-kabelen hang nær en bakdør til en bar og barpersonalent gikk stadig i denne døren og forstyrret sendingen.
Og som om ikke dette var nok åpnet de på denne dagen verdens nordligste nattklubb som da låtene ble fremført ikke brydde seg vesentlig om sendingen, men da ryktet om at Norge kunne vinne hele greia også kom inn i denne TV-stua og heiet, men andre ord ikke helt som jeg egentlig kunne tenkt meg å se sendingen.
På den tiden fikk man VG og Dagbladet veldig sent ut på dagen i Finnmark og første sjanse for å kjøpe disse på en ferge vi tok den påfølgende mandagen og nok en krise, de var utsolgt for VG, men heldigvis jeg fant et eksemplar i en søppel-boks så jeg reddet meg inn.
Det rare med meg er vel at det er kun i 1995 jeg hadde den norske vinneren som min favoritt og jeg vil derfor trekke frem min favoritt fra 1985 og det er Portugal.
«Penso Em Ti, Eu Sei» het låten og som vanlig for mine favoritt-låter på den tiden kom den mye nærmere bunnen en den fortjente, nest sisteplass faktisk.
Maria Adelaide Mengas Matafome Ferreira er litt for langt å ha som artistnavn, så Adelaide Ferreira fikk holde for hun som sang denne låten og utenom synging skal hun ha hatt mange roller i diverse såpeoperaer i Portugal, ikke rart hun faktisk brast ut i gråt da hun hadde sunget ferdig låten sin, så en veldig personlig låt dette åpenbart, men låten er absolutt ingenting å gråte over.