Ikke alle minner trenger å være «eldgamle», så denne gang skal jeg bare et halvt år tilbake i tid for å finne noen fine minner.
Etter at 2020 ble avlyst, 2021 ble sett hjemmefra siden man ikke fikk akkreditering og 2022 var uten akkreditering var det kjempe-deilig å være tilbake i sirkuset med akkreditering, min første dette årtiet og det smakte godt.
Det er noe spesielt å være inne i ESC-boblen og pressesenteret som syder av forventning, spenning og vel også litt skuffelse når resultatet ikke er helt til din personlige forventning og jeg kan vel tenke meg at de samme følelsens er det i de såkalte tusen hjem som ser på finalen hjemmefra eller om de er veldig heldige er i salen der det skjer.
Men, til forskjell fra de to siste nevnte stedene skjer det ikke at Netta plutselig sitte i en krok og blir intervjuet eller en av årets artister bare sånn plutselig går forbi og enda gøyere er det jo når man får en prat eller et bilde med dem.
Oppladningen til finaleuken er også gøy, selv var jeg så heldig å få være med på Meet & Greet med de artistene som ønsker på det som var OGAE sin offisielle EuroClub, det viser seg jo at mange av artistene er skikkelig hyggelige å prate med og at de oppriktig synes det er en stor ting å få møte fans og få oppleve ESC som artist.
Noen fester går man på og høydepunktet for meg er alltid den nordiske festen der vi etter hvert har innlemmet Estland i den nordiske folden, de betaler nok for det, men hyggelig er det lell.
Denne festen avholdes noen dager før semifinalene starter og da har de fleste artistene fortsatt lave skuldre og nervøsiteten er enda ikke veldig merkbar og denne festen er vel siste sjansen de har for å slå seg løs og feste med fansen, noe Alessandra og Käärijä gjorde blant annet sammen med meg.
Ikke rart de ble publikumsfavoritter, men en annen som også vel ble det var damen som allerede hadde en ESC-seier i beltet og var på jakt etter sin andre, jeg snakker naturligvis om min store favoritt Loreen som jeg allerede da jeg hørte låten hennes første gang forstod hadde noe stort på gang og heldige meg fikk en liten prat med henne og naturligvis et bilde også.
Selv om hun kom på andreplass i publikums-avstemmingen uten å få en eneste 12-poenger dessverre gjort at mange mener at hun ikke fortjente seieren, en helt uforståelig holdning etter min mening og det jobbes med at folket skal få større makt i avstemmingen, en endring jeg ikke er enig i.
For når man ser på hvordan Loreen har gjort det på listene sammenlignet med Alessandra og Käärijä er det veldig liten tvil om at juryen hadde rett og gav mest poeng til den låten som gjorde største suksess etter finalen.
Så kan jeg være med på å undres over hva som egentlig gjorde at den norske og finske artisten fikk såpass dårlig betalt hos juryen som de gjorde, jeg synes nemlig at juryene ikke alltid er like konsekvente i sin dom og uforståelig dømmer noen veldig hardt og andre overraskende bra.
I mine øyne vil alltid Loreen være den rette vinneren av ESC-2023 selv om jeg på selve finalekvelden antagelig hadde tatt enda mer av hvis vår finske venn hadde tatt seieren hjem, men når man får litt tid til ettertanke tenker man som oftest de beste tankene og da er uten tvil årets vinnerlåt en vinner for historien.