Årets internasjonale finale viste vi allerede minutter etter at Kalush Orchestra vant i fjor ville måtte bli en annerledes finale.
Av åpenbare årsaker kunne man ikke avholde finalen i vinner-landet og for de fleste vel at det faktum at Storbritannia tok på seg æren og ansvaret helt på sin plass all den tid de kom på andreplassen.
Vi så jo at det ukrainske flagget som sin naturlige plass i årets ESC-logo og det skulle vise seg at det kom mange ukrainske drypp i de tre direktesendingene.
Og man kan jo ikke annet en rose de som lagde programmet med at de virkelig fikk frem det faktum at årets verter og vertinner var fra to land og at begge land hadde like mye ære for at det ble et vellykket show.
Det er nå engang slik i dette showet at det er mest i åpningsnummer og pauseinnslag at man får vist arrangørlandet litt frem og lar deres kultur få lov til å skinne litt.
At noen arrangører tidligere har valgt pause-artister som riktignok har er velfylt musikalsk CV internasjonale, men lite eller ingen tilknytning til arrangørlandet er en liten skamplett vi kan forbigå i stilhet.
I år er de så langt unna skam det er mulig å kommer og det pause-nummeret som jeg vil fremheve kommer fra semifinale 1.
Ukrainske Alyosha og britiske Rebecca Fergusson fremført «Ordinary World» og er det en ting våre ukrainske venner trenger så er det vel at livet går tilbake til vanlige dager med dagligdagse hendelser, akkurat det ønske er jeg vel redd for er lenge til blir oppfylt, men slike innslag gir et slags lysglimt i den mørke situasjonen som herjer Ukraina.
Dette pause-innslaget ruver som et av de alle beste pauseinnslagene gjennom tidene, om ikke det beste noensinne.